Da den syndikalistiske internasjonalen, Internasjonale Arbeider- Assosiasjon, holdt sin stiftelseskongress ved årsskiftet 1922-1923, var det mot en bakgrunn av store omveltninger. Første verdenskrig var avsluttet noen år tidligere, en krig som umiddelbart ble fulgt av omfattende revolusjonære bevegelser i en rekke land, og satte varige trender i verdens utvikling.
Under krigen kollapset den sosialdemokratiske internasjonalen, og dens tilknyttede partier kastet sin internasjonalisme over bord. Under ledelse av spesielt deres belgiske styreleder Emilie Vandervelde ga de aktiv støtte til krigen i sine respektive lands navn. Den reformistiske fagforeningsinternasjonalen kollapset omtrent samtidig.
Etter krigens slutt begynte forsøk på å gjenoppbygge de internasjonale organisasjonene. Den kommunistiske internasjonalen ble organisert på en kongress i Moskva i 1919, som en fortsettelse av den såkalte Zimmerwald-internasjonalen som hadde blitt etablert allerede under krigen. Den reformistiske fagforeningsinternasjonalen ble gjenopprettet samme år på en kongress i Amsterdam. Den sosialdemokratiske internasjonalen ble dannet i 1921 på en kongress i Wien, med østerrikeren Friedrich Adler som primus motor.
På kommunistisk initiativ grunnla en kongress i Moskva i 1921 den såkalte «Røde Faglige Internasjonale». Denne organisasjonen gjorde store anstrengelser for å få syndikalistene som medlemmer, men de syndikalistiske organisasjonene nektet, fordi de ikke var villige til å være involvert i en fagforeningsinternasjonal ledet av en politisk bevegelse, i dette tilfellet kommunistene.
I løpet av dagene 25.12.1922 til 02.01.1923 holdt delegater fra 10 land som representerte rundt 2 millioner organiserte arbeidere en kongress i Berlin. Det var på denne kongressen den syndikalistiske internasjonalen IAA ble grunnlagt.
Kongressen var absolutt ikke i stand til å jobbe uforstyrret. Forsiktighet var nødvendig fordi noen av delegatene måtte komme seg dit ulovlig, uten politiets viten. Den første dagen av kongressen ble holdt i en bygning i utkanten av Berlin. Planen var å fortsette kongressen dagen etter på et annet sted, men politiet var på sporet så delegatene måtte få en hemmelig melding om å møtes på tredjeplassen, i Nieder-Schönweide, et annet område i Berlin.
Arbeidet gikk greit frem til utover ettermiddagen, da en politipatrulje plutselig gikk inn i bygningen og ville se delegatenes identitetspapirer. De tyske kameratene protesterte kraftig, og krevde at politiet skulle vise dokumentasjon på at de hadde ordre om denne aksjonen. De hadde ingen slike ordre, så patruljen trakk seg tilbake, og etterlot to politimenn på stedet.Kongressdelegatene stimlet så ut gjennom døren og ut på gaten, dyttet politimennene til side og forsvant.
Kongressen møttes igjen dagen etter, denne gangen nær Alexanderplatz i sentrum av Berlin, ikke langt fra politiets hovedkvarter. I denne bygningen fortsatte kongressen uten avbrudd i noen dager.
Men så en dag før middag, kom et nytt politiangrep. Hele bygningen var omringet av politimenn som bar rifler og med revolvere og granater på beltet. De tvang seg inn i møterommet, hvor delegatene gjorde opprør og protesterte kraftig. En delegat som manglet ordentlige papirer hoppet ut av vinduet, men ble fanget av politiet utenfor. En polsk delegat som manglet papirer gjorde motstand mot politiet, men ble slått ned.
En fransk kvinnelig delegat sprang deretter fremover og slo politimannen i ansiktet med en knyttet neve. Hun ble arrestert og fraktet sammen med noen andre kamerater til fengselet i Moabit. Hver delegat ble grundig gjennomsøkt. Blant delegatene var Emil Manus som representerte Danmark og Norge, og Edvind Lindstam og Frans Severin som representerte SAC.
To andre SAC-medlemmer var også til stede, ikke som delegater, men som individuelle medlemmer på reise gjennom Berlin på en reise til Paris. Det var de senere kjente forfatterne Eyvind Johnsson og Viktor Vinde, sistnevnte for senere å bli redaktør for Stockholmstidningen.
Etter alt dette lot politiet møtet være i fred og kongressen fortsatte og grunnla Internasjonale Arbeider- Assosiasjon. Den syndikalistiske internasjonalen holdt det gående under andre verdenskrig, da de andre internasjonalene kollapset, og fortsetter sin aktivitet i dag.
*Artikkelen ble skrevet av John Andersson i NSF avisa ”Solidaritet” aug-sept 1959.
En français :
In English : AIT-IWA’s founding congress twice interrupted by German police ( https://cnt-ait.info/2022/12/09/ait-1922-police-en/)
En Español : El congreso fundacional de la AIT interrumpido dos veces por la policía