lørdag 5. november 2005

Ja, livet i drabantbyene er fullt av daglig vold:

— Volden det er å bli nektet en jobb til tross for at man innehar alle nødvendige kvalifikasjoner, bare på grunn av ens utseende;

— Volden det er er å måtte ta den ene midlertidige jobben etter den andre, i slavejobber der man avspises med smuler til lønn;

— Volden det er å ha feilet på skolen selv før du har deltatt i første skoletime;

— Volden det er å bli pakket inn i slumområder fordi det er boligmangel;

— Volden det er å måtte leve i et samfunn der kvinner enten er redusert til å være pornografiske horer eller tildekkede mødre;

— Volden det er å daglig bli trakassert av politiet;

— Volden til et hyklersk samfunn som ikke tilbyr andre alternativer enn utelukkelse eller schizofreni;

Det er ikke ‘de unge’ som er voldelige, men samfunnet selv. Mediene, politikerne, bedragerne som sier at vi må tilby de unge struktur. Hva slags struktur? Pengenes og konkurransens struktur (og med det, eksklusjon), strukturen som sier at makt er lik med rett?

Disse ungdommene er våre naboer, våre barn, våre søstre og brødre. De har rett i å gjøre opprør, i å nekte å vedbli med å godta alt i taushet. Jovisst kan vi diskutere deres metoder, men vi må ikke glemme hvordan politiet manipulerer og fremprovoserer!

Det er de som intet har som gjør opprør. Det er deres verdighet som gjør at de fornekter tilflukt i resignasjonen!

Men for ikke å renne ut i intet så snart presset gir seg, burde dette oppprøret organisere seg, gi seg selv struktur. Man må bli en Motstand, for fienden er sterk og mektig, og siden modne tilå bli en Revolusjon. For kun en radikal forandring av dette samfunn vil kunne avskaffe de urettferdigheter som ligger bak våre nåværende problemer.

Interco Union, Paris North, CNT-AIT, 6. november 2005 (https://cnt-ait.info)