Carl O. Tangen

Carl Olsen Tangen (født 1888, død 26. november 1947) var redaktør av Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) organ Alarm 1919-27, deretter ansvarshavende i redaksjonskomiteen. Han ble stadig dømt og fengslet for artikler i Alarm.

Liv og virke

Carl O. Tangen ble fagorganisert i 1906, og sluttet seg til Fagopposisjonen av 1911 i 1912. Tangen var en periode sekretær for Akershus & Hedmarkens Agitationsdistrikt i NSF. Han var også medlem av Kristiania Ungsocialistiske Klub. Tangen var formann i Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening fra 25. januar 1914, men fungerte bare til juli måned, da han måtte stikke av til Sverige på grunn av at han var ettersøkt for militærnekting.

I Sverige gikk han inn i Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Han ble formann i Göteborgs lokale samorganisation og Västergötlands distriktsorganisation. I 1918 kom han tilbake til Kristiania og ble medlem av NSF.

I 1937 ble Tangen forretningsfører i NSF. Han var også formann i Oslo Lokale Samorganisasjon. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra det nazistiske Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm 9. desember 1939 hvor Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. For Hitlers vedkommende het det: «Enkel, men stinkende mekanisme bestående av en skitten tannbørste over kjeftamentet og en gramofon med utslitne gamle skiver. Antakelig resultat av en lettsindig rasekjendsel mellom guden Odin og en ur-arisk zigøynerpike Gøbbels fikk også sitt: «Et misfoster som av misforståelse ansees for å være det manglende ledd mellom aper og mennesker, trots livlige protester fra apenes side.» Om Gøring het det: «Levende bevis på de svenske internerings- og sinnssykelovenes lettsindige bestemmelser. Mange anser at han ble utskrevet som helbredet 10 år for tidlig. Andre derimot mener at han ble sluppet ut 20,000 år for sent.»

3. februar 1940, sto det i Alarm: «Etter begjæring av den tyske legasjon i Oslo har påtalemyndighetene konfiskert ‘Alarm’ nr. 25 1939 og utstedt siktelse mot bladets ansvarlige redaktør C. O. Tangen etter straffelovens paragraf 247, jmf. par. 96, jmf. par. 102 og 103 for æreskrenkelse mot fremmed stats overhode. Det gjeller i dette tilfellet Nazi-Tysklands overhoder Hitler, Gøring og Gøbbels. Resultatet av konfiskasjonen ble ytterst magert for politiet. Bare 6 eksemplarer ble funnet. De tilhører forresten arkivet og redaktøren har protestert ovenfor politimesteren og forlangt eksemplarene levert tilbake, i det en konfiskasjon fra arkivet strider mot enhver kotyme og dessuten visstnok mangler lovlig hjemmel. Redaktøren nektet å avgi forklaring til politiet og anså seg på ingen måte straffskyldig, i det han mente det lå høyt over hans evner å kunne ærekrenke menn som de tre naziførere.»

Under okkupasjonen av Norge ble Tangen arrestert, og satt på Grini fangeleir fra 1942 til 1944.

Carl O. Tangen døde 26. november 1947 etter et langvarig sykeleie.

Norsk Syndikalistisk Forbund er i besittelse av Carl O. Tangens memoarer i 60 bind.

====

Norsk Syndikalistisk Føderasjon

NSF 1918

Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) ble stiftet i Oslo 28. desember 1916.

Innhold

Svensk påvirkning

Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter storstreiken i 1909, fordi de var svartelistet i Sverige. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til Norge, og deres virksomhet begynte snart å sette spor. Den første tiden ble det agitert for i hovedsak en anarkistisk preget ungsosialisme. Omslaget til mer ren syndikalistisk argumentasjon kom i 1911, samme år som den norske storkonflikten. Året før hadde Norsk Stenhuggerforbund gjennomførte sine tariff-forhandlinger. Forhandlingene hadde trukket i langdrag, men det endelige resultatet var skuffende. Man var også skuffet over steinhoggerforbundets handlemåte. En omlegging av forbundet til en organisasjon etter Fagopposisjonens retningslinjer førte ikke frem, og de mest militante steinhoggerne besluttet i 1913 å opprette egne Lokale Samorganisasjoner tilsluttet Båhuslen distrikt av Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). De lokale samorganisasjonene drev en viss agitasjon. De distribuerte svenske Syndikalisten og norske Direkte Aktion. Virksomheten var visstnok ikke særlig vellykket. Man drev også en del skoleringsarbeid innen samorganisasjonen.

Lokale Samorganisasjoner (LS)

Steinhuggerne i Østfold hadde allerede i 1912–13 åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, LS, tilsluttet den svenske syndikalistorganisasjonen, SAC. I 1914–15 ble det stiftet to til i samme område. I løpet av 1916–17 ble det dannet ni LS-er. 1916 var det 17 Lokale Samorganisasjoner i Norge med tilknytning til SAC. Medlemstallet var 775, i hovedsak svensker, men også noen nordmenn og finner. Å arbeide innenfor de eksisterende reformistiske organisasjonene ville bare resultere i en svekkelse av klassekampen; kompromisser, kjøpslåing og avtaler med herskerklassen ville bli resultatet, mente de. De nydannete LS-ene sto for en ren syndikalisme, og sto derfor i et latent motsetningsforhold til Fagopposisjonen av 1911 og dens «kvasisyndikalisme»

Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til Norsk Arbeidsmandsforbund som, i likhet med LS-ene, organiserte gruve- og anleggsarbeidere. LS-ene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LS-medlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. I oktober 1916 ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeiderforening, og som «inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S.», i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.

NSF stiftes

3. juledag 1916 ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner, Norsk Arbeidsmandsforbund og Fagopposisjonen for å få slutt på stridighetene. Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk-politiske» fagbevegelsen.

Representanter fra tretten LS-er kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LS-ene til avstemning, som ble vedtatt. 28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for Norges Ungsocialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen.

Richard Hansen, formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.» Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte.

I et sirkulære fra Norsk Arbeidsmandsforbund begynnelsen av 1917 konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte, skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte.

Blant skandinaviske syndikalister var det uenighet om opprettelsen av NSF. Diskusjonene gikk friskt i Direkte Aktion i ukene før stiftelsen og et stykke ut i 1917.

Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i Nord-Norge, og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. Rauma-, Røros– og Sørlandsbanen.

Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved Fosdalen gruver, der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening – med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret. Det ble også samarbeidet om en blokade i Haugesund i 1920.

Syndikalistene forfølges

Ifølge NSF var både LO, myndighetene og arbeidskjøperne ute etter syndikalistene. Fra NSFs stiftelse i 1916 til 1918 ble det, ifølge NSF, utvist drøye tusen medlemmer av NSF fra Norge, de fleste svensker. I kjølvannet fulgte familietragedier og liv i fattigdom. I de ca. førti sosialdemokratiske avisene var det helt taust om dette. Også LO lot den store forvisning skje i stillhet. Takket være denne taushet kunne «bødlene» arbeide i fred. Syndikalistene ble satt under dobbelt press – fra bedriftsherrene, og fra fagbyråkratene som lovet NSF «krig på kniven». NSF forsøkte å konkurrere med LO som fagorganisasjon – ble isolert – og sto lagelig til for hogg. Syndikalistene ble karakterisert som «uorganiserte». De ble forfulgt på arbeidsplassene, og utvist ble den som var syndikalist. Protestene i arbeideravisene var stort sett tamme. Kampen innen fagbevegelsen forklarer dette – kampen mellom de gamle reformistene, Fagopposisjonens nye menn og det nystartede NSF. Sammenstøtene innen fagbevegelsen var harde.

1920–1940

NSF nådde sitt høydepunkt i 1920–21 da den hadde 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Utover i 1920-årene gikk NSFs medlemstall ned, og NSFs innflytelse avtok.

I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet.

I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve. Det var også en «forgubbingsprosess» på gang.

13. april 1940 ble Alarm stanset av okkupasjonsmakten. Det siste nummeret var en oppfordring til den norske arbeiderklasse om å fortsette kampen for et fritt samfunn. Redaktør Carl O. Tangen og flere andre NSF-ere, deriblant flere av kvinnene, ble arrestert.

Etterkrigstiden

Etter krigen samlet de anarkosyndikalistiske kreftene i Norge seg, og gjenreiste bevegelsens organ. Alarm ble omgjort til Solidaritet, som et månedlig organ. Fagforeningsvirksomheten ble gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). For øvrig konsoliderte føderasjonen sin stilling som propagandaorganisasjon for frihetlige idéer. Den nye given ga et visst oppsving i bevegelsen, men noe gjennombrudd for frihetlige idéer fikk man ikke til. Makthavernes propagandamaskineri klarte å få blandet sammen idéen om rask gjenreisning av landet med tanker om sentralisme, statlig planøkonomi og korporative samlingsorganer i folks bevissthet. I dette bildet var det liten plass til tanker om klassekamp og arbeiderselvstyre; ja, frihetlige idéer overhodet.

Forgubbingsprosessen fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. Årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. Årgang kom ikke før i 1957. Grunnlaget for et rent norsk organ var da ikke lenger tilstede, og bladet ble omorganisert til Syndikalistisk organ for Skandinavia, tilsluttet Internasjonal Arbeider-Assosiasjon. Bladet utkom annenhver måned og ble redigert av en komité med Johs. F. Johansen fra Oslo som ansvarshavende. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i den norske syndikalistføderasjonen. I 1960 gikk Solidaritet inn. Tidlig på 1960-tallet hadde NSF kun ett medlem under 70 år. NSF hadde kontor i Folketeaterpassasjen som de leide for 100 kroner måneden. Disse pensjonistene skramlet sammen av sine pensjonspenger for å fortsette å ha lokalet. På midten av 1960-tallet ble lokalene overtatt av en musikkforretning.

Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst. Det blir også hevdet at NSF ble formelt oppløst i 1964/65.

NSF reorganiseres

I 1977 kom gamle NSF-ere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon. I 1983 kom første nummer av ArbeiderSolidaritet. I 1992 skiftet det navn til Syndikalisten. Det siste nummer som foreløpig er kommet ut er nr. 4 1999. NSF har, foruten å gi ut blader med dagsaktuelt stoff, nyutgitt en del skrifter fra «gamle» NSFs tid. NSFs viktigste oppgave har vært å være en radikal opposisjon innad i LO. De har også vært aktive i internasjonalt solidaritetsarbeid – bl.a. støtte til fagopposisjonelle bevegelser, samt streikestøttearbeid. I 2001 overtok NSF Internasjonale Arbeider-Assosiasjons (IAA) sekretariat.

Influence suédoise

De nombreux Suédois ont été contraints de se rendre en Norvège après la grève générale de 1909, car ils étaient inscrits sur la liste noire en Suède. Ce sont donc les travailleurs suédois les plus actifs et les plus radicaux qui sont venus en Norvège, et leurs activités ont rapidement commencé à faire leur marque. Au début, il était agité pour le socialisme de la jeunesse principalement anarchiste. Le virage vers une argumentation syndicaliste plus pure intervient en 1911, la même année que le conflit majeur norvégien. L’année précédente, l’Association norvégienne des tailleurs de pierre avait mené ses négociations collectives. Les négociations s’étaient prolongées, mais le résultat final était décevant. Ils ont également été déçus par les actions de l’association des tailleurs de pierre. Une réorganisation du syndicat en une organisation selon les directives de l’opposition syndicale n’a pas réussi et les tailleurs de pierre les plus militants ont décidé en 1913 de créer leurs propres coopératives locales en rejoignant le district de Båhuslen de l’Organisation centrale des travailleurs suédois (SAC). Les organisations locales ont eu une certaine agitation. Ils ont distribué le syndicaliste suédois et l’action directe norvégienne. L’entreprise n’a apparemment pas eu beaucoup de succès. Il y a également eu un travail de formation au sein de la co-organisation.
Coopératives locales (LS)

Les tailleurs de pierre d’Østfold avaient déjà en 1912–13 huit co-organisations syndicalistes locales, LS, rejoignirent l’organisation syndicaliste suédoise, SAC. En 1914–15, deux autres ont été établis dans la même région. De 1916 à 1917, neuf LS ont été formés. En 1916, il y avait 17 co-organisations locales en Norvège affiliées au SAC. L’effectif était de 775, principalement des Suédois, mais aussi des Norvégiens et des Finlandais. Travailler au sein des organisations réformistes existantes ne résulterait qu’en un affaiblissement de la lutte de classe; des compromis, des négociations et des accords avec la classe dirigeante en seraient le résultat, pensaient-ils. Les LS nouvellement formés représentaient un pur syndicalisme, et étaient donc dans une opposition latente à l’Opposition syndicale de 1911 et à son «quasi-syndicalisme»

Les coopératives locales fonctionnaient comme une sorte de concurrent des syndicats, en particulier du syndicat norvégien des travailleurs, qui, comme les LS, organisait les travailleurs des mines et du bâtiment. Les LS ont également cherché à impliquer les personnes non organisées dans les établissements, principalement des garçons paysans, dans leur organisation. Cela a conduit à un certain nombre de conflits. Il était souhaitable d’intégrer les membres de LS dans le mouvement syndical ordinaire. Même au sein de l’opposition syndicale, les gens regardaient avec scepticisme ce que l’on pensait être une division du mouvement syndical. L’unité du mouvement ouvrier doit être préservée et la transformation doit se faire de l’intérieur. En octobre 1916, des questions ont été soulevées sur la position de ces personnes sur le lieu de travail qui ont refusé d’adhérer à l’Association des travailleurs de la pierre, de la terre et du ciment de Kristiania, et qui «ont adopté une attitude hostile envers le syndicat au motif qu’elles étaient en », Principalement des Suédois. Certains ont estimé qu’il s’agissait d’un manque de solidarité de la part des travailleurs en question. L’affaire a suscité beaucoup de controverse.
NSF est fondée

Le jour de Noël 1916, une conférence a eu lieu entre les coopératives locales, la Confédération norvégienne des syndicats et l’opposition syndicale pour mettre fin au conflit. Les membres du SAC se sont vus offrir un transfert gratuit vers Arbeidsmandsforbundet. Les syndicalistes hésitaient à rejoindre le mouvement syndical «réformiste-politique».

Des représentants de treize LS se sont ensuite réunis et il a été décidé d’envoyer une proposition aux différents LS pour un vote, qui a été adoptée. Le 28 décembre 1916, la Fédération syndicaliste norvégienne (NSF) a été fondée à Kristiania. Tout comme pour l’Association norvégienne des jeunes socialistes, les tailleurs de pierre d’Østfold constituaient une base organisationnelle importante pour la nouvelle organisation.

Richard Hansen, président d’Arbeidsmandsforbundet, a vivement mis en garde contre la création d’une organisation aussi spéciale, et il a publié une déclaration du conseil d’administration principal du syndicat, qui déclarait: «Arbeidsmandsforbundet ne peut donc reconnaître aucune organisation qui travaille pour une division de la classe ouvrière. Les co-organisations locales affiliées à la S.A.C. » Les syndicalistes ont été accusés d’agir avec arrogance envers les organisations norvégiennes. Ceux-ci, à leur tour, pensaient que la Confédération norvégienne des syndicats collaborait avec les acheteurs de main-d’œuvre pour les éloigner du lieu de travail. La réaction du syndicat a été vive et il a été déclaré qu’il traiterait désormais les syndicalistes sur les lieux de travail comme désorganisés.

Dans une circulaire du syndicat norvégien des travailleurs au début de 1917, le conseil principal du syndicat conclut que les membres de la LS devaient être considérés comme désorganisés. D’autres ont soutenu, même s’ils n’étaient pas d’accord avec la création d’une organisation syndicaliste en dehors de celles existantes, que puisqu’elles existaient même, il ne fallait pas s’engager dans une lutte avec elles, ni les considérer comme désorganisées.

Parmi les syndicalistes scandinaves, il y avait un désaccord sur la création de la NSF. Les discussions se sont bien déroulées à Direkte Aktion dans les semaines précédant la fondation et jusqu’en 1917.

Le syndicalisme est devenu particulièrement fort dans les rassemblements. C’étaient des gens qui ont quitté un endroit à l’autre, agité et libre. C’est la grande pénurie de main-d’œuvre qui a rendu cette liberté possible. Tu as toujours un travail. C’était un boom, et dans cette situation, il était clair que la lutte professionnelle militante a donné des résultats. S’ils ont été renvoyés quelque part, allez dans un autre et continuez le combat là-bas. NSF était particulièrement forte dans le nord de la Norvège, et parmi les travailleurs de la construction dans le sud par ex. Rauma, Røros et Sørlandsbanen.

Bien que l’attitude de la Confédération des syndicats norvégiens à l’égard des syndicalistes soit dédaigneuse, il peut y avoir exceptionnellement coopération locale. Cela s’est produit i.a. aux mines de Fosdalen, où pendant un certain temps il y avait une branche de l’Arbeidsmandsforbundet et une association syndicaliste – avec un conseil commun! Mais de telles combinaisons n’étaient pas soutenues par le conseil fédéral. Il y avait aussi une collaboration sur un blocus à Haugesund en 1920.
Les syndicalistes sont persécutés

Selon NSF, LO, les autorités et les acheteurs de main-d’œuvre recherchaient les syndicalistes. De la fondation de la NSF en 1916 à 1918, selon la NSF, un peu plus d’un millier de membres de la NSF ont été expulsés de Norvège, la plupart suédois. Dans la foulée ont suivi des tragédies familiales et la vie dans la pauvreté. Je de ca. quarante journaux sociaux-démocrates ont gardé le silence à ce sujet. LO a également laissé le grand exil se dérouler en silence. Grâce à ce silence, les «bourreaux» pouvaient travailler en paix. Les syndicalistes ont été soumis à une double pression – de la part des chefs d’entreprise et des bureaucrates syndicaux qui ont promis à la NSF « la guerre au couteau ». NSF a essayé de concurrencer LO en tant que syndicat – était isolé – et était prêt à couper. Les syndicalistes ont été qualifiés de «désorganisés». Ils ont été persécutés sur le lieu de travail et celui qui était syndicaliste a été expulsé. Les protestations dans les journaux ouvriers étaient largement apprivoisées. La lutte au sein du mouvement syndical l’explique – la lutte entre les vieux réformistes, les nouveaux hommes de l’opposition syndicale et la NSF nouvellement créée. Les affrontements au sein du mouvement syndical ont été féroces.
1920–1940

La NSF a atteint son apogée en 1920-1921 lorsqu’elle comptait 3 100 membres dans 62 coopératives locales. Tout au long des années 1920, l’adhésion à la NSF a diminué et l’influence de la NSF a diminué.

En 1935, le «groupe de femmes syndicalistes Samhold» est fondé.

En 1937, le nombre de co-organisations locales dans la fédération syndicaliste était tombé à une vingtaine. Un « processus de vieillissement » était également en cours.

Le 13 avril 1940, l’alarme est stoppée par les forces d’occupation. Le dernier numéro était un appel à la classe ouvrière norvégienne pour qu’elle poursuive la lutte pour une société libre. Le rédacteur en chef Carl O. Tangen et plusieurs autres membres de la NSF, dont plusieurs femmes, ont été arrêtés.
La période d’après-guerre

Après la guerre, les forces anarcho-syndicalistes en Norvège se sont rassemblées et ont reconstruit le corps du mouvement. L’alarme s’est transformée en Solidarité, en tant qu’organisme mensuel. L’activité syndicale a repris à Oslo et dans le quartier des tailleurs de pierre à Østfold (Fagerholt LS). De plus, la fédération a consolidé sa position en tant qu’organisation de propagande pour les idées libertaires. Le nouveau donné a donné un certain élan au mouvement, mais aucune percée pour les idées libertaires n’a été réalisée. La machinerie de propagande de ceux au pouvoir a réussi à confondre l’idée d’une reconstruction rapide du pays avec des pensées de centralisme, d’économie planifiée étatique et d’organismes de ralliement corporatifs dans la conscience du peuple. Dans cette image, il y avait peu de place pour la réflexion sur la lutte des classes et l’autonomie des travailleurs; oui, des idées libertaires que ce soit.

Le processus de vieillissement s’est poursuivi sans relâche, l’industrie de la pierre d’Østfold s’est effondrée, et ainsi le mouvement a lentement diminué. Un LS après l’autre a été dissous. En 1951, alors que Solidaritet en était à sa 7e édition, le dernier numéro du magazine est sorti. La huitième année n’est venue qu’en 1957. La base d’un organisme purement norvégien n’était alors plus présente et le magazine a été réorganisé en un organisme syndicaliste pour la Scandinavie, a rejoint l’Association internationale des travailleurs. Le magazine a été publié tous les deux mois et a été édité par un comité avec Johs. F. Johansen d’Oslo comme responsable. A cette époque, Oslo LS était la seule co-organisation restante dans la Fédération syndicaliste norvégienne. En 1960, Solidarité entre. Au début des années 1960, la NSF ne comptait qu’un seul membre de moins de 70 ans. NSF avait un bureau à Folketeaterpassasjen qu’ils louaient pour 100 couronnes par mois. Ces retraités ont dépensé leur argent de retraite pour continuer à posséder les locaux. Au milieu des années 1960, les locaux sont repris par un magasin de musique.

C’est devenu calme autour de NSF. Zernikow Henriksen, secrétaire de longue date de la NSF, est décédé en 1967, les réunions se sont tenues de manière plus informelle dans des maisons privées, mais les contacts internationaux ont été maintenus. La NSF a été invitée au Congrès du SAC en 1968, mais n’a pas pu y assister. En 1973, la NSF a été dissoute. On prétend également que la NSF a été officiellement dissoute en 1964/65.
NSF est en cours de réorganisation
En 1977, d’anciens NSF et de jeunes travailleurs se sont réunis et ont réorganisé la NSF. L’arrière-plan était un réseau de contacts au sein d’un petit groupe de travailleurs. Avant le congrès de LO cette année, ils ont essayé, avec un certain succès, de coordonner les propositions pour le congrès à travers les syndicats. 16/4 la fondation de l’Association syndicaliste norvégienne a été officialisée, sur une organisation de coordination des travailleurs syndicalistes. Ce sont les héritiers de la Fédération syndicaliste norvégienne. En 1983 est venu le premier numéro d’ArbeiderSolidaritet. En 1992, il a changé son nom en syndicaliste. Le dernier numéro qui a été publié à ce jour est le n ° 4 1999. En plus de publier des magazines d’actualité, la NSF a récemment publié un certain nombre de publications de «l’ancienne» NSF. La tâche la plus importante de NSF a été d’être une opposition radicale au sein de LO. Ils ont également été actifs dans le travail de solidarité internationale – par ex. soutien aux mouvements d’opposition syndicale et travail de soutien à la grève. En 2001, l’Association internationale des travailleurs de la NSF (IAA) a repris le secrétariat.

Laisser un commentaire